"Don't panic!" - Gjennom torva i Sjunkhatten.

Nå har jeg noen år bak meg med ferdsel uten ulykker, både sommer og vinter, i til dels ugjestmildt terreng og temperaturer. Og selv om jeg har fokus på å ikke skade meg, særlig alene på tur, så har jeg åpenbart blitt sløv. For det går jo helst godt.
Det skulle en fin sommerdag til for å bli litt skjerpet igjen.

Å gå over myrer og torv i nærheten av vann, er noe man skal være forsiktig med, gjerne både se godt på myra, og også prøvetråkke litt for å se om den bærer vekten din. Jeg har innsett at jeg har valset rett over i god tro de siste årene, og det fikk jeg betale for denne nevnte fine sommerdagen i juli. 

Jeg skulle krysse en myr mellom to småvann utenfor allfarvei øst for Sjunkhatten og Preikestoltind. Hadde sekk på ryggen, og gikk rett utpå som vanlig. Etter en del skritt gikk jeg rett igjennom. Med begge bein og overkropp. Det var åpenbart dypt, for jeg kjente ingen bunn under beina. 

Jeg hadde en klar tanke i hodet på vei ned - som tok en evighet føltes det -
og det var "Don't panic!".
Så jeg gjorde ikke det, og klarte å komme meg opp på magen på kanten av hullet jeg hadde ramlet gjennom.
Stablet meg opp på knærne, raskt opp på føttene igjen - jeg måtte inn på trygg grunn, fort!
Tok et raskt skritt i samme retning som jeg kom fra, og gikk under igjen! Denne gangen lenger under. 

"Don't panic!" sluttet å virke på dette tidspunktet, nå handlet det bare om å mobilisere alle krefter på å komme seg i trygghet. Jeg kom meg opp på magen igjen på kanten. Denne gangen holdt jeg meg på magen for å fordele vekten bedre, dro meg frem med hendene, som tidvis grep tak i løs flytende torv og ingenting annet. Jeg var nå så nærme fast underlag at jeg tok en sjanse på at et stup forover ville gi meg noe fast å holde tak i. 
Jeg reiste meg opp på kne og heldigvis bar underlaget nok til at jeg fikk satt en fot ned til å ta sats med. 
Jeg spente i fra, men kjente at det ga etter i myra. Men med overkroppen fikk jeg nok moment til å lande med brystkassa på "land", mens underkroppen datt gjennom torva igjen. Jeg fikk tak i noen dvergbjørk og holdt meg fast til jeg klarte å dra meg opp. 

I sikkerhet, stående å puste tungt, slo det meg hvilken tabbe jeg hadde gjort, og hvor galt det kunne gått. 
Når jeg inspiserte området nøyere, kunne jeg se en gjengrodd vannkanal/elv mellom vannene helt i starten av myra. Hadde jeg fulgt bedre med, vært med på vakt, hadde jeg sett dette.  
Da hadde jeg sett det friske grønne gresset som gikk som en vei over myra litt bortenfor der jeg gikk, et tydelig tegn på vann under. 
Det var bare å få av seg klærne og tørke i sola. Stående naken, medtatt og alene i åpent lende, følte jeg meg både utrolig dum og veldig heldig på samme tid. 

Naturen både gir og tar. Og siden jeg likevel hadde med fiskestang og kaffekjele, fikk jeg ordnet bål, bålkaffe og en fin ørret som plaster på såret.

Stikkord for ferdsel over myrer tilknyttet vann: Se etter friskt gress og eventuelle vannsystemer som går under myra. Prøvetråkk og kjenn om underlaget holder.